– om nyskaping og sosiale entreprenører

EVPA om fremtid og nåtid

Da er årets samling i Venezia for europeiske ledere innen Venture Filantropi-området over og jeg er på flyet hjemover. Det er tid for refleksjon. Vi bruker alltid tid på å diskutere hvor vi og bransjen er på vei, med relativt få mennesker fra en sektor som enda er fersk. I år er det ti år siden EVPA (European Venture Philatrophy Association) ble startet av en håndfull menn med investorbakgrunn, fra UK, Frankrike, og Italia. Tanken var å få flere til å se at man kan skape sosiale forbedringer og få flere penger inn i det sosiale markedet ved å bruke finansielle verktøy og metoder mer kjent fra forretningsutvikling. Dette er krevende inn mot et marked som tidligere var forbeholdt ideelle organisasjoner og stiftelser, som først og fremst har forholdt seg til å gi og motta tilskudd. Den store tanken bak EVPA er fortsatt å vise at ved å investere både tid og penger mer forretningsmessig, vil vi tiltrekke stadig flere aktører med penger til disse områdene, ut over de tradisjonelle tilskuddsgiverne. Det store forbildet er mikrofinans, hvor man etter mange års prøving og feiling fant økonomiske konstruksjoner som gjorde at området ble attraktivt selv for vanlige investorer. Det har gjort at mengden penger som blir tilgjengelige for mennesker nederst i velstandspyramiden mangedobles, og det gis rom for egen utvikling. Etter ti år med «venture filantropi» skal EVPA nå fornye sin egen visjon, for å sikre at den fungerer best mulig for de neste ti år. I år ble det fra flere pekt på at det økonomiske gapet øker, både i Europa og i resten av verden. En stadig mindre andel av verdens befolkning eier stadig mer av jordens ressurser. Dette er en underliggende trend som trolig vil gjøre at stadig flere vil søke nye veier for å motvirke denne skjevheten, fordi storsamfunnet ikke har godt av for store ulikheter. Derfor var det optimisme å spore i innsatsen for å få flere bedrifter til å ta større sosialt ansvar og mulighetenfor å få dem til å samarbeide med sosiale investorer. Det finnes rett og slett mange situasjoner i dette markedet hvor man kan skape en vinn-vinn-situasjon både for tradisjonelle bedrifter, sosiale entreprenører eller ideelle organisasjoner. Men det krever ofte både kreativitet og tålmodighet å skape denne type nye løsninger. EVPA ble av medlemmene på samlingen utfordret på å bruke vår kunnskap om egne hjemmemarkeder til å si noe overordnet om hva som er Europas største sosiale utfordringer, og om vi kunne spre noen av de mange innovative løsningene hver av oss investerer...

Løft de unge – så løfter unge utviklingen

Ordførere og bydelsledere landet rundt kan skape sterkere lokale løft ved å samarbeide tettere med lokale ildsjeler og bruke endringskraften hos de unge. Nylig var jeg på konferanse om områdeløft, hvor staten ved Husbanken og kommuner sammen går løs på geografiske områder som trenger et løft. Med løft mener de slik jeg forstår det å heve områdets kvaliteter og skape økt trivsel. Og det ble påpekt at dette enklest kan gjøres ved fysisk opprustning av uteområdene. Jeg fikk selv være med på et slikt løft som leder av bydelsutvalget på Torshov, da staten lot oss bruke 100 millioner ekstra hvert år på Oslo Indre Øst. Gjennom dette fikk vi oppgradert både bygninger og området langs Akerselva betydelig, og gjorde samtidig store investeringer i aktiviteter for barn og unge vi ellers ikke hadde hatt råd til. Det første som slo meg disse dagene var at det er gjort utrolig mange viktige investeringer i Groruddalen de siste årene, med flotte resultater få av oss andre i Oslo har fått med seg. Vi fikk innblikk i en enorm stolthet lokalt på Ammerud, Stovner og de andre lokalmiljøene, som sjelden slipper gjennom i media. Der selger ofte konflikter og problemer bedre. Det andre var at jeg ble overrasket over hvor lite tyngde det var rundt måling av sosiale resultater av innsatsen. Jeg hadde forventet en analyse av elementer som trivsel, sosiale utfordringer og sosioøkonomisk status for beboerne i områdene, målt før, underveis og etter tiltakene og med ambisjoner for hva et områdeløft kan og ikke kan bidra til. Her var det tydelig at arbeidet kun er i startgropa. Det jobbes mye internasjonalt rundt måling av sosiale resultater, og det er krevende men viktig. Lokale politikere og andre involverte i fremtidige områdeløft bør engasjere seg og tydeliggjøre sosiale mål og hva man ønsker å oppnå før tiltakene prioriteres. Den rette balansen mellom fysiske og sosiale tiltak er ikke gitt. Det tredje er at når man bestemmer seg for å løfte et geografisk område er det ofte fordi det er nedslitt, og har vært det en god stund. Da kan vi regne med at stedet har fått et omdømme som også er slitt, noe som igjen påvirker stoltheten lokalt. Her må man få på plass et mer offensivt holdningsarbeid enn det som ble presentert. Det ligger store muligheter i å engasjere blant annet de lokale ungdomsrådene, hvor fremtidens holdninger skapes. Sammen med dem kan dere få frem alt det positive som skjer underveis i et områdeløft, og de styrkene lokalmiljøet har. Det snakkes mye om...

Nyskapende sommer

Har du forsøkt å sette deg rett ned i sommer og bare gjøre ingenting? Uten å se deg om på hytta eller hjemme etter ting som bør gjøres og forbedres- nå som du har tid…? Jeg forsøkte… Jeg innså plutselig i sommervarmen at det kan være greit å prioritere båttur fremfor pussing og oljing av brygga. Og dra på fisketur fremfor å rydde enda mer småkratt. Helt uten innkjøp av små forbedringer klarte jeg meg ikke, men ved å tenke gjennom forbedringstrangen min sparte jeg iallfall familien for de heftigste utfallene mot en ektefelle som er langt flinkere enn meg til å være tilstede i nuet. Og det slo meg; – hvorfor er jeg ikke bedre på å være fornøyd med verden som den er? Det ville ha spart meg – og sikkert andre – for mange frustrasjoner… Sommerdepresjonen truet plutselig med å forstyrre idyllen av ro og fred på hytta! Så kom jeg på at jeg absolutt ikke er alene om å ville endre på ting hele tiden. I det truende skylaget inne i meg tittet plutselig solen frem. Tenk på hvor mange som bruker masse tid og krefter på virkelig store ting, som å redde verden? Og alle de som redder mindre deler av verden, gjerne svært lokale deler. Det kan være aksjoner for å verne salamandre i et bestemt område, lokale fritidstilbud for utsatte barn drevet ut fra egen tid og innsamlede penger som Ung Oslo, miljøaksjoner mot giftutslipp i fjorden, eller en innsamlingsaksjon startet gjennom norske MyGoodAct som redder et barn født med «vannhode» på den andre siden av kloden – og uendelig mye annet. Og disse menneskene klarer det utroligste. Eller hva med alle de som ikke nødvendigvis vil redde noe, men som bare vil gjøre verden til et litt bedre sted. Med utrolige kunstprosjekter, ekstra innsats for idretten eller nyskapende aktivitet på eldresenteret som M Ungdomsbedrift. Det er mange som gir noe ekstra for en bedre verden, lokalt eller globalt. Og pågangsmotet og ønsket om forbedringer stopper ikke nødvendigvis der i nærmiljøet… Dette er krefter som når du samler dem i store saler faktisk gir håp om en bedre verden. Min sommerdepresjon forsvant som dugg for solen med tanke på disse menneskene. Det er vel neppe endringsiveren som ødelegger oss. Men kanskje kan flere av oss se utover egne behov noe oftere, og sørge mer for endring for andre? Hvis vi ser på de seksti milliardene kroner som brukes på oppussing av norske hjem hvert år, så er min påstand at vi tar med oss skapertrangen og ønsket...

Internetthjelp