– om nyskaping og sosiale entreprenører
Currently Browsing: Samfunn

Tøffe tider trenger sosiale investorer

Jeg har vært på årets samling for investorer i sosial effekt; årsmøtet i EVPA (European Venture Philanthropy Association). Der var stemningen tydelig preget av tøffere tider i Europa. Bakteppet for diskusjonene var den krevende håndteringen av strømmen av flyktninger og mengden arbeidsløs ungdom. Flere av de sosiale investorene opplever nå at de blir forsvinnende små i det store havet av trengende mennesker. Og stadig flere ser at de må få til prosjekter i samarbeid med myndighetene for virkelig å skape store løsninger. Mange var nysgjerrige på hvordan annerledeslandet Norge har det midt oppe i alt dette. Og om lavere oljepriser var nok til å rokke oss i båten. Mitt svar er som før at i forhold til andre land kan vi ikke klage, men samtidig har vi faktisk de samme utfordringene – bare i mindre skala og i mer begrensede områder av landet. Vår utfordring er at også her hjemme øker de… Våre sosiale entreprenører har løsninger som også hadde gjort nytte i andre land. Det er tydelig. Men å skalere gode løsninger er tungt, det dreide mange av diskusjonene seg rundt. Det er ikke bare i Norge at nye og bedre løsninger ikke nødvendigvis blir tatt imot med åpne armer. Her hjemme sliter sosiale entreprenører med å få politikere og ansatte i kommunene til å se og bruke de viktige resultatene de skaper. Hvordan skal vi få flere til å ta i bruk løsningene som allerede er her? Vi savner beslutningstagere som våger å se utover kommunegrensene, og som tar i bruk konsepter som allerede kan vise til gode sosiale resultater. Mange av de mer filantropiske investorene, de med mange penger og mange prosjekter, jobber mye opp mot myndighetene for å øke deres evne til innovasjon og spredning av nye metoder. Dette er helt tydelig en felles utfordring i den europeiske velferdsstaten. EU har ambisjoner rundt det å bruke sosiale selskaper og sosiale entreprenører, og regelverket for anbud og innkjøp innrettes nå så det blir tydeligere at det er rom for nyskaping. Men det er medlemsstatenes eget ansvar å faktisk bruke mulighetene, som det ble sagt fra den svenske EU-representanten. Myndighetene må faktisk ikke bruke anbud til sosiale innkjøp…. Visste dere det? Veldig ofte er det hvordan vi er vant til å gjøre ting som styrer innkjøpene og ikke hvilke muligheter som finnes. Norge og Skandinavia har kommet sent i gang med innsatsen for sosialt entreprenørskap, men det skjer mye spennende i regionen vår. Både ute i kommunene og blant selvstendige sosiale entreprenører. Vi er imidlertid avhengig av å få departementer,...

Ledig ledertrøye for nyskapende velferd

Velferdsstaten er under press, og hvis vi blir sittende stille og kjenne på presset stort lenger vil luften sive sakte ut. Det finnes nyskapende løsninger som svarer på noe av presset, og leverer en positiv effekt som velferdsstaten trenger. Men alt for ofte opplever vi at disse gode løsningene ikke får slippe til. Vi opplever systemer som jobber mot, ikke for, samskapingen som trengs for å treffe utfordringene best og mest effektivt. Hvem tar ledertrøya i innsatsen for å skape en høyst nødvendig innovativ kultur i velferdsstaten?   Idealistisk nyskaping for skuffen? Det skjer utrolig mye bra nyskaping rundt i norske kommuner som vi aldri hører om. Jeg har fått oppleve dem gjennom Innovasjon Norge i mer enn ti år og deretter de siste seks årene i arbeid med sosiale entreprenører hos Ferd. Stadig blir jeg minnet på at Norge har en styrke i høyt utdannede offentlig ansatte med idealistiske holdninger og et ønske om å utgjøre en forskjell. Men vi sliter allikevel med å få til ønskede og nødvendige endringer i «systemene» ut fra behov i befolkningen. Utallige «pilot-prosjekter» som tester ut nye måter å gjøre ting på har sett dagens lys, for deretter å bli lagt i skuffen etter et par år fordi det ikke kunne finansieres i daglig drift. Ofte til tross for at prosjektet ga bedre resultater enn tradisjonell drift. Innkjøp gjøres også stort sett slik de alltid er gjort, i stedet for å gjøre strategiske innkjøp som fremmer nyskapende løsninger eller sosial merverdi. Noen må snart skjønne at de mange nyskapende millionene i stedet må brukes på å endre selve driften og systemet i nyskapende retning. Vi må måle og belønne god effekt mer, for å sikre at man virkelig skaper positiv endring ute hos de menneskene som skal nås. Tiden er dyrebar I næringslivet har man måttet lære at innovasjon oppstår i møte med kundens ønsker og behov. I det offentlige blåser det nå en tilsvarende vind, i våre dager ofte kalt tjenestedesign, hvor brukernes behov og oppførsel analyseres og en arbeidsprosess formes i dialog med brukeren. Det er foreløpig ikke så mange som bruker det, men der hvor dette gjøres på en god måte vil utgangspunktet være en diskusjon om hva man faktisk ønsker å oppnå med tjenestene sine, og hva som skal være «brukerens» opplevelse og resultater på sikt. (se www.samveis.no – et nytt verktøy fra KS) Gjennom arbeidet vårt med sosiale entreprenører (selskaper som har sosiale mål og lever av inntekter de skaper fra sin aktivitet) har vi opplevd at...

EVPA om fremtid og nåtid

Da er årets samling i Venezia for europeiske ledere innen Venture Filantropi-området over og jeg er på flyet hjemover. Det er tid for refleksjon. Vi bruker alltid tid på å diskutere hvor vi og bransjen er på vei, med relativt få mennesker fra en sektor som enda er fersk. I år er det ti år siden EVPA (European Venture Philatrophy Association) ble startet av en håndfull menn med investorbakgrunn, fra UK, Frankrike, og Italia. Tanken var å få flere til å se at man kan skape sosiale forbedringer og få flere penger inn i det sosiale markedet ved å bruke finansielle verktøy og metoder mer kjent fra forretningsutvikling. Dette er krevende inn mot et marked som tidligere var forbeholdt ideelle organisasjoner og stiftelser, som først og fremst har forholdt seg til å gi og motta tilskudd. Den store tanken bak EVPA er fortsatt å vise at ved å investere både tid og penger mer forretningsmessig, vil vi tiltrekke stadig flere aktører med penger til disse områdene, ut over de tradisjonelle tilskuddsgiverne. Det store forbildet er mikrofinans, hvor man etter mange års prøving og feiling fant økonomiske konstruksjoner som gjorde at området ble attraktivt selv for vanlige investorer. Det har gjort at mengden penger som blir tilgjengelige for mennesker nederst i velstandspyramiden mangedobles, og det gis rom for egen utvikling. Etter ti år med «venture filantropi» skal EVPA nå fornye sin egen visjon, for å sikre at den fungerer best mulig for de neste ti år. I år ble det fra flere pekt på at det økonomiske gapet øker, både i Europa og i resten av verden. En stadig mindre andel av verdens befolkning eier stadig mer av jordens ressurser. Dette er en underliggende trend som trolig vil gjøre at stadig flere vil søke nye veier for å motvirke denne skjevheten, fordi storsamfunnet ikke har godt av for store ulikheter. Derfor var det optimisme å spore i innsatsen for å få flere bedrifter til å ta større sosialt ansvar og mulighetenfor å få dem til å samarbeide med sosiale investorer. Det finnes rett og slett mange situasjoner i dette markedet hvor man kan skape en vinn-vinn-situasjon både for tradisjonelle bedrifter, sosiale entreprenører eller ideelle organisasjoner. Men det krever ofte både kreativitet og tålmodighet å skape denne type nye løsninger. EVPA ble av medlemmene på samlingen utfordret på å bruke vår kunnskap om egne hjemmemarkeder til å si noe overordnet om hva som er Europas største sosiale utfordringer, og om vi kunne spre noen av de mange innovative løsningene hver av oss investerer...

Unge Proffer skaper endring

Helt fremme på scenekanten sto den vevre jenta i en lys og florlett kjole. Hun hadde langt mørkt hår og store, våkne øyne. Vakker og med en intens tilstedeværelse. Sårbarheten i stemmen gjorde at vi alle følte oss dratt inn i hennes verden. «Jeg mente aldri å rasere det rommet!» Utsagnet hennes rev med et skarpt «ritsj» bort hele eventyrsløret. Hun traff meg helt innerst i hjertet. Jeg tittet meg rundt og så at jeg ikke var alene. Vi var mange som kjente gåsehuden komme. Jenta som åpnet hjertene våre den dagen var en av flere Barnevernsproffer på scenen. Dette er en gruppe unge mennesker med tøffe historier. Noen sto på scenen for første gang, andre har gjort det mange ganger før. De forteller alle om en oppvekst med erfaringer ingen vil ha. De formidler sin historie, og sin felles opplevelse av hvordan det er å bli utsatt for hjelp. Om hjelpen som ikke alltid hjelper, men kan gjøre vondt verre. Hjelp…  Hjelpen fra storsamfunnet, som gjerne vil gi utsatte barn og unge et bedre liv. Men det er fort gjort å ikke virkelig hjelpe. Det klarer disse unge å vise oss med få og brutalt ærlige utsagn. «Vi trenger aller mest kjærlighet, kan dere gi oss det?».  «Jeg fikk ikke treffe lillesøsteren min igjen», «Jeg trenger at akkurat DU bryr deg og tør å spørre om det som plager meg aller mest.» Historiene deres er vitnesbyrd om hvordan vi voksne kan bomme på målet. Hvordan vi kan glemme å stille oss selv og dem vi vil hjelpe det aller viktigste spørsmålet; – om det vi gjør faktisk hjelper…? Det måtte en uredd og utrolig sta sosial entreprenør til for å starte den løfterike reisen det norske barnevernet nå har startet sammen med disse unge Proffene. Grunnleggeren av Forandringsfabrikken, Marit Sanner og hennes gode team, ofrer nattesøvn og timer langt utover det de fleste av oss ville klare. Det gjør de for  å få frem den kunnskapen som alt for ofte blir liggende skjult hos ungdom i hjelpesystemene. Resultatet er hundrevis av Proffer som nå reiser landet rundt, og hjelper oss med å se, forstå og føle på behovet for å utvikle kjernen i hjelpesystemene; de gode menneskene som jobber der! Både innen psykiatri og skole. Dette er jobben min.  Å finne mennesker med viktige nye ideer, som Marit, og gi henne støtte gjennom Ferd, bedriften jeg jobber i. Jeg kjenner meg utrolig heldig som gjennom våre sosiale entreprenører får møte disse unge menneskene, får lære av dem hva...

Løft de unge – så løfter unge utviklingen

Ordførere og bydelsledere landet rundt kan skape sterkere lokale løft ved å samarbeide tettere med lokale ildsjeler og bruke endringskraften hos de unge. Nylig var jeg på konferanse om områdeløft, hvor staten ved Husbanken og kommuner sammen går løs på geografiske områder som trenger et løft. Med løft mener de slik jeg forstår det å heve områdets kvaliteter og skape økt trivsel. Og det ble påpekt at dette enklest kan gjøres ved fysisk opprustning av uteområdene. Jeg fikk selv være med på et slikt løft som leder av bydelsutvalget på Torshov, da staten lot oss bruke 100 millioner ekstra hvert år på Oslo Indre Øst. Gjennom dette fikk vi oppgradert både bygninger og området langs Akerselva betydelig, og gjorde samtidig store investeringer i aktiviteter for barn og unge vi ellers ikke hadde hatt råd til. Det første som slo meg disse dagene var at det er gjort utrolig mange viktige investeringer i Groruddalen de siste årene, med flotte resultater få av oss andre i Oslo har fått med seg. Vi fikk innblikk i en enorm stolthet lokalt på Ammerud, Stovner og de andre lokalmiljøene, som sjelden slipper gjennom i media. Der selger ofte konflikter og problemer bedre. Det andre var at jeg ble overrasket over hvor lite tyngde det var rundt måling av sosiale resultater av innsatsen. Jeg hadde forventet en analyse av elementer som trivsel, sosiale utfordringer og sosioøkonomisk status for beboerne i områdene, målt før, underveis og etter tiltakene og med ambisjoner for hva et områdeløft kan og ikke kan bidra til. Her var det tydelig at arbeidet kun er i startgropa. Det jobbes mye internasjonalt rundt måling av sosiale resultater, og det er krevende men viktig. Lokale politikere og andre involverte i fremtidige områdeløft bør engasjere seg og tydeliggjøre sosiale mål og hva man ønsker å oppnå før tiltakene prioriteres. Den rette balansen mellom fysiske og sosiale tiltak er ikke gitt. Det tredje er at når man bestemmer seg for å løfte et geografisk område er det ofte fordi det er nedslitt, og har vært det en god stund. Da kan vi regne med at stedet har fått et omdømme som også er slitt, noe som igjen påvirker stoltheten lokalt. Her må man få på plass et mer offensivt holdningsarbeid enn det som ble presentert. Det ligger store muligheter i å engasjere blant annet de lokale ungdomsrådene, hvor fremtidens holdninger skapes. Sammen med dem kan dere få frem alt det positive som skjer underveis i et områdeløft, og de styrkene lokalmiljøet har. Det snakkes mye om...

« Previous Entries

Internetthjelp