– om nyskaping og sosiale entreprenører

Glede på batteriet -når du brenner

Plutselig bare var den der. Lykkefølelsen. Etter måneder med fravær, og uker med gråvær på innsiden. Gleden bare pipler frem og fyller meg! Livet er lyst og mulighetene mange, smilet sitter på leppene og spretter over til de jeg møter. Hvor kom denne gleden fra sånn helt plutselig?? Ikke at alt har vært mørkt, med barn i huset er det kjærlighet og humør å bli utsatt for stadig vekk. Men den grundige gleden som fyller hele kroppen, på langs og på tvers, den har vært en sjelden gjest siden i høst. Hvordan ble det sånn?

Jeg har så mange muligheter. Så mange ting jeg gjerne vil få til og så mange liv jeg gjerne vil putte inn i det ene, lille livet jeg har. Viktige ting skal gjennomføres på jobb, og mange fantastiske mennesker skal følges opp og gjerne gis enda større muligheter. Fordi det er viktig, og skaper resultater som bringer verden fremover. Da er det bare å henge i stroppen og få mest mulig ut av timene. Så lenge man elsker jobben sin kan man tåle det meste, har jeg hørt.

Tiden utenom jobb bør fylles med gode ting og opplevelser. I stedet brakte høsten ufred og konflikt. Ikke i kjernefamilien, men i de ytre baner, nært nok til å skape rystelser i mitt fundament. Og plutselig var batteriet ikke som det pleide. Fikk en advarsel; batteri på lavt nivå – det lyste mot meg. Den tøffe dama jeg vanligvis er fikk tynn hud som få, og gråt irriterende, umotiverte tårer på feil tidspunkt. Hva skjer??

Så en morgen før jobb traff jeg en nabo på cafe. Som to vellykkede, hardtarbeidende ledere og mammaer hygget vi oss med dobbel latte da en annen nabo kom gående forbi. Utvekslet raske klemmer og hilsener – hvordan går det med deg? Det overlot hun til min kaffepartner å forklare, for hun visste; Truffet veggen. Rekonvalesens. Siden før sommeren, snart et halvt år. Sjokk! DEN sterke, dyktige, energiske dama?

Tanken kom snikende. Kan hun, så kan kanskje jeg? Litt googling, og mengder av utbrentstatistikk kom rullende. Rundt 15% av arbeidsstyrken regner seg som utbrent, og hver tredje arbeidstager kan komme til å møte situasjonen i løpet av sitt arbeidsliv. Og sykemeldinger på grunn av psykiske plager er økende. Det skrives om epostmengder, mobiler og nettbrett som har fjernet skillet mellom jobb og fritid.

Dette måtte jeg ha hjelp til å vurdere. Jeg inviterte seks travle og vellykkede damer til Stoppeklubb – for å lære (meg) å stoppe opp. Sammen med naboen, som var tøff nok til å dele med oss hvordan hennes reise hadde vært. Hun fortate at hun ikke så det komme. At hun ikke hadde skjønt at kroppen er som et batteri som kan gå tomt, og at vi alle har ansvar for å passe på oss selv. Selv strakk hun seg for langt både på jobb og på hjemmebane, uten å tenke på eventuelle konsekvenser; hun var jo så glad i livet sitt! Hun hoppet over pausene for å rekke over alt, og ikke vært bevisst egne behov for hvile og søvn. Og treningen fortsatte hun med for å kunne holde koken. Nå kunne hun lære oss at det å trene når du er veldig sliten ikke er bra, og at uten restitusjon kan trening være direkte skadelig. Hun fortalte også om hvor foreferdelig det var å miste all energi. Vanskeligheten ved å akseptere – etter 3 måneder – at det ikke hadde hjulpet å hvile. Hvor skamfult det til tider føles å ikke jobbe, gå hjemme og hvile, og ta imot penegr fra NAV. Hvordan det er tungt å holde selvfølelsen oppe når man ikke klarer å bidra i noen sammenheng og ofte føler seg som en belastning for familien. Det er en stor jobb å bygge seg opp igjen!Grønt_skudd

Men hun klarte også å formidle til oss, midt oppi dette, en stor takknemlighet for at kroppen sa stopp i tide. For at hun hadde fått muligheten til å stoppe opp, ta en pause, hvile, lese og lære. Og samtidig med et perspektiv på at vi lever i et land hvor man kan få den tiden man trenger for å komme seg på bena igjen.

Vi lærte og diskuterte oss frem til litt av hvert den kvelden, og jeg deler gjerne;
–       Finn deg rom for å puste, tid der du bare er deg. (A-menneskene rundt bordet hadde mye mer av dette enn oss andre, og var mindre stresset, interessant nok.)
–       Vit at du er god nok, og si ifra når det er for mye på jobb, sjefen din gjør det ikke.
–       Det er en grunn til at Yoga og mindfulness er populært, det funker. Tøm hodet og slapp av.
–       Spis og sov godt og nok. (7-8 timer er det vanligste!).
–       Gå sakte og pust med magen – ikke løp mellom møtene.
–       Og ikke legg servicenivået for ungene og familien for høyt, det tjener ingen av dere i lengden.

Dette var nok ikke mange nye punkter for oss, men kvelden viste at det å vite hva man skal gjøre ikke gjør det lettere å endre vaner…

Så nå har jeg de siste seks ukene virkelig skjerpet meg. Ikke booket (så mange) møter som slutter samtidig med at neste begynner, og lagt inn noen minutter før møtene for å ha med hele meg over i neste tema. Avtalt tid i kalenderen med ToDo-listen, slik at den blir viktigere enn mailen iblant. Tenkt gjennom neste uke i løpet av fredagen, og skapt tid til forberedelser. Og kanskje aller viktigst; vært bevisst på å gå rolig, rette ryggen og late som om ingenting haster… Fordi batteriene måtte få ladetid. Og så kom den altså; gevinsten. En lykkefølelse over bare å være til, å se solen og kunne danse halve natten. Og ha overskudd til å være fornøyd med livet og med jobben, akkurat som det er. Akkurat nå.

En sterk tanke går til de som ikke fikk ladet batteriet i tide – det kan faktisk skje oss alle. Og nettopp dere må klare ladingen. Det nye arbeidslivet, hvor alt er mulig hele døgnet, trenger flere ledere som har blitt kjent med det å sette grenser. Jeg er selv takknemlig for den gode naboen – og lederen – som gjorde at jeg tok meg selv på alvor. En Stoppeklubb med gode venner anbefales varmt, det ga meg ny perspektiver. Og jeg skal invitere dem igjen, for å utfordre vaner og forventninger :) Lykke til med stell av livsgleden i våren og solskinnet!

       

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Internetthjelp